FRAMSNAKKING

Så er 2. søndag i advent avviklet. Denne gangen tente vi lys for glede og håp. Jeg synes Inger Hagerups 4 små adventsvers sier så utrolig mye. Hun favner de aller vesentligste og grunnleggende verdier i et menneskeliv i disse enkle linjene. Neste gang vi tenner lys er det for lengsel og aller sist for fred "på denne vår lille jord", tror jeg det heter. Hva mere er det egentlig det hele handler om?


Jeg blir i hvertfall veldig tankefull i disse førjulsdagene og ser på alt og alle rundt meg i lys av disse 4 "adventsbegrepene".


I det siste har det dukket opp et nytt ord i vårt vokabular. Det er ordet framsnakking, som er det motsatte av baksnakking. Ordet har fått en egen gruppe på Facebook og har over 140 000 medlemmer. Ordet har blitt brukt i mange offentlige sammenheng, bl.a. av kronprinsen som framsnakket sin søster ved en anledning. Det er besluttet at ordet skal inn i ordboka, i 2014 visstnok. Det kan vel aldri erstatte begrepet baksnakking, men jeg tror vi alle har veldig mye å gå på når det gjelder å lære framsnakking. Praktisere det aktivt i alle sammenhenger. Peke på det som er konstruktivt og bra, ære den som æres bør, dele egne og andres suksesser, gi ros og oppbakking istedet for kritikk eller taushet. Jeg tror vi kan få et rausere og mere inkluderende samfunn ved å praktisere framsnakking aktivt.


Så tenker jeg at når det skal skje en forandring, når jeg ønsker en forandring, så må jeg begynne med meg selv. Slik jeg vil at andre skal være mot meg, må jeg være mot dem. Grei og allmenngyldig regel som er kjent i de aller fleste kulturer.Jeg vil også vri litt på dette og si: Slik jeg vil at andre skal være mot meg, må jeg også være mot meg selv...og andre.


Det må jo innebære at jeg skal framsnakke meg selv. Tør jeg det da? Skal jeg tørre å si noe om hva jeg er god til? Vet jeg det selv, eller er jeg avhengig av at andre forteller meg det?


Jeg tenker også at framsnakking er en måte å kommunisere på, en måte å løfte hverandre opp og fram på, gjøre hverandre gode, sammen. Da oppstår det en trygghet og en sikkerhet som fører til at framsnakking blir naturlig. Det som må sies, hvis det må sies da, kan sies direkte til den det gjelder og trenger ikke omveien om baksnakking. Tenk å kunne få det til. Skal vi forsøke? Jeg har lyst, men regner ikke med å lykkes ved første forsøk. Jeg har heldigvis noen små arenaer der jeg kan øve meg, sammen med mennesker som jeg føler meg helt trygg på, at de vil forsøke å forstå, at de lytter med godøret. Jeg vil erklære 2011 for Framsnakkingsåret, og så begynner jeg med meg selv. Hjelp meg.





Ettersom bloggen heter mosseugla så betyr det at jeg bor i Moss og prøver så godt jeg kan å følge med på det som skjer i lokalmiljøet. Det skjer mye.


Jeg vil framsnakke 5. klasse på Øreåsen skole i Moss. Der har de innført noe som heter omvendt julekalender. Det innebærer at barna gir gaver, istedet for å få, som er det vanlige. De gjør tjenester som f.eks. gå ærend, hjelper til hjemme, mer enn "pliktene" og betalingen de får går til SOS- barnebyer. Tenk for en unik anledning til å lære om medmenneskelighet, solidaritet, se andre. Et flott tiltak og stor ære til lærere som har satt i gang dette, eller var det kanskje barna selv. Dette gir håp for framtida.


Ha en fortsatt fin adventstid, med håp, glede, lengsel og fred.